Hjemmelaget kokossmør

Glutenfri, sukkerfri, uten egg, laktosefri

I dag har jeg og T-banemannen vært ute og handlet en puff. Vi bor i en veldig liten leilighet og har ofte problemer med å plassere gjester når noen titter innom. Puffen var grønn og skjønn og passer under stuebordet. På den måten kan vi bare dra den frem når vi trenger. Lurt eller hva? Vi var på Fretex på Alnabru hvor jeg selvfølgelig også fikk rasket med meg noen flotte kopper og skåler.

Da vi hadde kommet oss hjem kom jeg på at jeg hadde glemt å kjøpe kokossmør! Å gurimalla så dyrt det kan være å gå på lavkarbo noen ganger (i det minste som student). Kokosolje får jeg heldigvis billigere på en grønnsakshandler nede på Grønland, men kokossmør har jeg foreløpig sett meg nødt til å betale dyrt for. Heldigvis kom jeg i ettermiddag over en engelsk oppskrift på dette! Det er så lett at du ikke kan tro det en gang! Kokossmør

Til en krukke kokossmør trenger du: 

  • ca 300 g kokos revet i flak eller masse (eldorado sin er billigst og uten noe tilsatt!)
  • Bittelitt salt
  • En foodprosessor eller blender.

Hell så mye masse du får plass til i blenderen/mixeren og sett den på! La den stå i ca 8 minutter før du tilsetter saltet. Sett den på igjen og la den surre i ca 1 minutt til den har fått ønsket konsistens. Den skal være litt fast, men det er ikke så viktig da den stivner i skapet etter en stund. Overfør smøret til en tett beholder og oppbevar den i romtemperatur (holder ca 1-2 mnd). Hjemmelaget Kokossmør ©Norashjemmelagde2016

Vanskeligere var det ikke. Billig og godt! Dette kan du bruke til mange forskjellige ting, blant annet til sjokolademaking, i kaker osv. Smøret inneholder masse godt fett og er sunt og godt for deg! Ha en fin dag!

Oppskriften fant jeg Her.

Nyttårsforsett og Fortsett og Fortsett

Et noe forsinket tema å skrive om (ettersom det alt har gått en uke av januar). Vi kaller det nyttårsforsett, også er det egentlig et idiotisk svakt håp om å klare å være et bedre menneske ihvertfall mer enn tre dager i strekk.

Nyttårsforsettene er ofte fryktelig ambisiøse og man stiller skyhøye urealistiske mål til seg selv, alt bestemt etter en datoendring. Det skrives i avisene om den stadige tilstrømmningen av nye medlemmer på treningssentrene i januar. De samme tilstrømmerne som ender opp som støttemedlem til samme treningssenter fra februar og ut året.

Dette er et typisk eksempel på overambisiøse nyttårsforsetter. Jeg har i grunn alltid ment at disse løftene er kun for patetiske folk som alltid skyver problemer foran seg. De som alltid har en god grunn til å si «jeg begynner i morgen».

new-years-meme

Venting som Livsstil Med Hensyn som Innsats

Hei, du som helt klart har et dypt ønske om blærekatar. Du som ikke har lært å kle på deg om vinteren. Du som bruker lave Converse, ankelsokker og knebukser i januar. Du som ihvertfall ikke bruker refleks og tror at alle biler ser deg. Hvorfor skal du trykke deg opp foran meg? Føler du at det er så mye bedre for deg å stille deg rett foran akkurat der jeg står, bare en hårslengde fra ansiktet mitt?

Jeg venter på bussen. Fingrene mine glemte votter hjemme, så jeg knøvler dem sammen i lommene mine for å holde varmen. Heldigvis er jakken av ull. Faen jeg hater folk. Bussen er 20 minutter forsinket. Jeg står bom stille på bussholdeplassen og venter. Hva annet skal jeg gjøre, da? Det er pokker meg så kaldt! Jeg prøver å la være å se på klokken. Jeg får det ikke til. Det går aldri mer enn ett minutt mellom hver gang, selv om jeg føler at «nå har jeg ventet lenge». Flere og flere strømmer til samme bussholdeplass. De skal alle hjem fra jobb. Alle fortjener å komme mer hjem fra jobb enn alle andre. Sammen med meg selv skal vi alle hjem fra jobb. Her står jeg og kan endelig slappe av i ansiktet etter å ha stått en hel dag og latet som at jeg er verdens blideste og alltid vil kunden vel.

– Ja du har helt rett. Jøss, skal du til Amerika? Ja, den satt fint på deg. Å, nå var du heldig. Denne er egentlig veldig dyr, dette var et kupp. Smil, smil og atter smil. Jeg orker ikke klistre på ansiktet mitt lenger. Nå er jeg ferdig på jobb og får ikke lenger betalt for å kontinuerlig lure hjernen min til å tro at jeg har det bra. Jeg har ikke lyst til å smile til et eneste menneske til i dag. Allikevel tar jeg automatisk hensyn til alle disse blærekatarønskende egoistene som skal først inn på bussen og derfor stiller seg rett foran meg. Selvfølgelig selv om jeg står så nærme fortauskanten som det er mulig. Der jeg har stått de siste 20 minuttene. Du skal fortsatt stå foran meg. Du skal selvfølgelig røyke også. Og jeg viker. Kroppen min reagerer automatisk på at du selvfølgelig skal komme før meg. Jeg har vel ikke like stort behov for å komme hjem som deg. Jeg klarer alltid å stå litt lenger. Jeg har i det minste kledd på meg nok klær. Jeg trenger ikke komme hjem i det hele tatt egentlig. Kanskje jeg bare skal stå her og være den som viker og gir plass til alle andre så de får kommet seg hjem.

Vinterkuldakopi

Når du står sammen med meg og alle andre og venter på trikken, ser du like trøtt ut som alle og en hver. Vi er alle like, vi trikke-ventere. Holdeplassen fyller seg stadig opp, og alle – uten unntak – begynner en analytisk prosess i hodet om hvordan få best mulig plass i trikken. Lengtende blikk strekker seg i retningen trikken skal komme. Sanntidssystemet gir oss falskt håp om at trikken kommer .

SÅ kommer endelig trikken og ALLE sperrer øynene opp og tripper så nærme fortauskanten som mulig. Prøver å finne ut akkurat hvor trikken stopper slik at dørene vil åpne seg like foran deg. Dørene åpner seg, ingen går ut. Det er allerede fullt, og alle presser seg inn. Dytter og måker seg i vei for å få plass. Trikkesjåføren ber folk trekke lenger inn i trikken og sette seg på de ledige setene for at alle skal få plass. Ingen rører seg. Bare står og stirrer tomt ut i luften. Vi har alle gått inn i kollektivtransport-transen.

Jeg og mine 157 cm over bakken havner alltid, og jeg mener alltid, med en eller to usedvanlig høye mennesker trykket oppi meg. Ofte havner jeg inni armhulen til den som holder seg fast i stangen bak meg. Og jeg skal si deg at det aldri lukter godt av deg. Vi står som sild i tønne. Jeg er presset sammen inni døra og prøver å holde balansen ettersom jeg selvfølgelig ga opp stangen jeg holdt i til deg som ville trykke armhulen din nedi ansiktet mitt. Jeg må jo være snill. Jeg kan jo ikke la deg stå å dingle rundt. Du fortjener noe å holde deg fast i mer enn meg.

Hei, du som stilte deg foran meg med pelskrave på hetta di. Takk for at du kastet den av hodet ditt bakover slik at regndråpene i pelsen traff meg rett i fleisen.  Tusen takk for det hensyn du tar.

Det er trangt og klamt. Det lukter våt hund og svette som siler. Jeg har baklomma di så nærme ansiktet mitt at hadde det ikke vært for at jeg var så snill, kunne jeg stjålet lommeboka di fem ganger uten at du hadde merket det, din gjøk. Å ta hensyn til deg og dine behov ligger ferdig implementert i mine armer og ben, og er nesten ustyrlig fra min side. Jeg klarer ikke la være. Samtidig klarer jeg heller ikke la være å bli irritert på deg for at jeg tar hensyn til deg og får svette jakker og armhuler tilbake.