Nå vil jeg gjerne være litt sint, takk.

Jeg er veldig for raseri. Spesielt raseriutbrudd. Det er ingenting farlig i det å få utløp for det man føler. Vi bruker for mye tid til å rettferdiggjøre følelsene våre, som jeg noen ganger tenker er unødvendig. Følelser er helt normalt og bør være akseptert, spesielt fra vår egen side. Er det noen andre der du befinner deg kan det derimot være fint å gi en advarsel så de ikke blir utsatt for mental skade.

Har jeg blitt sint er det en grunn til det. Grunnen trenger ikke, og behøver ikke være så veldig god. Jeg kan ikke bare plukke ned sinnet, stappe det inn og ta det ut igjen når det passer meg. Selvfølgelig kommer det veldig an på hvordan man takler sinnet og hvordan man prosesserer det.

La deg selv få være sint

Ikke undertrykk sinnet. Det er bare dust. Er du hjemme alene er alt nemlig tilrettelagt for et skikkelig raseriutbrudd!

Jeg, for min del, liker å la det gå ut over oppvaskmaskinen. Pokker ta den idiotiske plastbollen, sier jeg – også kaster jeg den, gjerne med litt styrke, inn i oppvaskmaskinen. Snur så det ekstremt dårlige oppvaskpulveret fra Frist Price på hodet, så det spruter utover og ned i maskinen, og smeller den igjen. Av og til gidder jeg ikke å skru den på en gang. Det fortjener den ikke. Da begynner jeg å se omtrent slik ut:LittsintJeg innser ofte etter kort tid at jeg ikke kan gå rundt å vasse i oppvaskmaskinpulver resten av dagen. Støvsugeren  frem. Den ligger selvfølgelig klemt ned i en skuff hvor den egentlig ikke får plass. Da er det godt å få litt utløp for raseri også her. Den vil absolutt ikke bli med ut fra skuffen uten å

  1. falle fra hverandre
  2. dra med seg alt annet som også er nede i skuffen.

Tbanemannen min var veldig lur da han kjøpte leiligheten vi bor i. Den har nemlig slike skuffer som stopper opp rett før de lukkes. De glir bare sakte igjen. Dette er svært heldig for kjøkkeninnredningen, men ikke særlig heldig for raseriutbruddet mitt. Jeg vil naturligvis at ting skal skramle og smelle. Skuffelsen er ekstrem når du slenger bestikk i skuffen og gir den et ordentlig hardt dytt, for at den så bare stopper opp og lukker seg helt vanlig. Uten et smell. Helt stille.

For noe dritt.

Vær sint på ting

Det hender også at det går utover hårbørsten min. Av og til klarer den ikke å gli gjennom håret mitt. Den vil heller bare henge seg fast. Da forsvinner den ut baderomsdøra og havner i gangen et sted. Den enorme tugga i bakhodet etter nattens drittsøvn får bare være. Da begynner jeg å se omtrent slik ut: Veldig sintI dette stadiet skal bekymringsrynka være omtrent som den jeg viser på bildet. Det er veldig viktig at den kommer tydelig på plass allerede tidlig i raseriutbruddet.

Andre ganger er jeg så sint for noe at ingenting jeg har på meg føles bra. Da prøver jeg febrilsk å ta av meg klærne på en sint og demonstrativ måte, som sjelden lar seg gjøre. Klær over hodet, armer gjennom hull og ben taes ut. Her er det mye raseri å hente.

Til slutt blir jeg sittende i sofaen med hendene ned langs siden. Jeg har fått ut én arm fra genseren, og buksa er halvveis nede på knærne fordi jeg absolutt ikke skulle åpne beltet før jeg prøvde å presse den av meg.

Det hele ender med at jeg må ta en pause fra raseriet, ta klærne av på en rolig og funksjonell måte, for så å skru raseriet på igjen og virkelig kaste dem hardt ned på gulvet. Midt i stuen. Gjerne sparke dem litt rundt også.

Så da står jeg her halvnaken med armene bestemt i siden. Oppvaskpulver, støvsuger og klær over hele gulvet, og en hårbørste jeg sårt trenger, men ikke finner igjen.

Mårnaa.

1 comment

  1. 1

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.